COVID bryr seg ikke om landegrenser – og for å kontrollere dem, bør vi heller ikke

Som styremedlem i International Federation of Pharmaceutical Wholesalers har jeg tilbrakt utallige timer med kolleger over hele verden for å vurdere dette problemet. Velstående nasjoner, velkapitaliserte produsenter, distributører og alle de som har midler har en mulighet til å løse denne globale krisen – for å få slutt på denne nåværende pandemien og bruke dette øyeblikket til å skape sterkere systemer for levering av helsetjenester i fremtiden. 

 Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) har rikere nasjoner administrert 61 ganger flere Covid-19-doser per innbygger enn lavinntektsland. I Afrika, for eksempel, har mindre enn 6 prosent av kontinentets befolkning blitt vaksinert. Kaiser Health News bemerket nylig at hvis vaksinasjonstrendene vedvarer, vil forskjellene sannsynligvis vokse. Denne urettferdigheten er kanskje illustrert av det faktum at CDC nå vurderer fjerde vaksinedoser for de sårbare pasientene i USA – mitt nåværende hjem – mens i mitt fødeland Sør-Afrika har bare 20 prosent av befolkningen fått sin første fulle vaksinekur. Sannsynligheten for at utviklingsland når store milepæler, som å vaksinere 40 % av landet før årets slutt, er praktisk talt umulig. Faktisk, for å nå det målet, må lavinntektsland begynne å øke deres daglige vaksinasjoner med 35 ganger, fra og med nå. Denne statistikken er en indikasjon på hull i helsevesenet som lenge har eksistert.

Det er noen gode nyheter. Verden har FN-stiftelsen, WHO, Leger uten grenser, tusenvis av frivillige organisasjoner og ideelle organisasjoner som flytter fjell hver dag. Vi har farmasøytiske produsenter, sofistikerte forsyningskjedeselskaper og hundrevis av land, selskaper og organisasjoner som har råd til å støtte innsatsen, og som nå har rikelig med lærdom fra å bekjempe COVID-19. Vi trenger bare organisasjonen og viljen til å jobbe sammen og utnytte vår kollektive oppfinnsomhet, ekspertise, relasjoner og ressurser for å skape en infrastruktur som vil muliggjøre rettferdig tilgang til legemidler. Og hvis kloden kan samle ressursene og innsatsen vi trenger for å bekjempe COVID-19 hvor som helst, vil infrastrukturen og lærdommene vi lærer forberede oss på å adressere andre sykdommer som kan behandles som tuberkulose – hvor 95 % av dødsfallene skjer i utviklingsland – og malaria, som krever hundretusener av liv i året, men som endelig har en godkjent vaksine fra de siste ukene. Regjeringer, leverandører og farmasøytiske produsenter har alle lært så mye gjennom prosessen med å tilby COVID-19-vaksiner og terapier det siste året. Hvis vi alle kommer til bordet, kan vi dele beste praksis og kunnskap om hvordan vi kan forbedre tilgangen til disse legemidlene og dele det vi vet om viruset og effekten av ulike terapier og vaksiner. Og det kan legge grunnlaget for videre samarbeid.

Enkelt sagt: å vinne et enkelt slag mens en krig raser alle andre steder er ikke en seier, det er bare en pause. Jeg applauderer president Bidens forpliktelse til å dele flere vaksinedoser med resten av verden – det er et viktig første skritt. Og mens nasjonale ledere fortsetter å tenke på dette problemet og hva som er det neste på en global scene, står uutnyttede ressurser klare til å tenke gjennom en internasjonal tilgangsinnsats for COVID-19 og utover, når de er klare.